«Dritfarlig!» Alt er relativt – Forbud og begrensninger i barnehagen.

Egentlig skulle jeg bare skriveren kommentar på dette blogginnlegget. I stede ble det et helt blogginnlegg fra meg. Takk for inspirasjonen til å skrive, Christine Jentoft!
___

tv2.no skriver at flere barnehager starter opp etter ferien med blant annet forbud mot å klatre i trær.

Klatring forbudt?

Jeg jobber i barnehage der ungene får klatre i trær, de får spise «surgras» som de finner rundt gjerdet. De smugspiser grønne, umodne ripsbær fra ripsbusker vår. Den store lykken er å ligge på alle fire og grave etter meitemark.
Vi har intet mindre enn tre sklier, to huskestativ, to sandkasser, en postbil, en sjørøverskute, balansestokker, og en haug pollenproduserende bjørk å klatre i. For ikke å snakke om alle trehjulssyklene! Barna får utforske verden på deres nivå, med trygge voksne tilgjengelig i umiddelbar nærhet. De får bruke kroppen og styrke motorikken.

Noen har slått seg, fått plaster og trøst. Noen krangla med kompisen, og fått hjelp til å bli venner igjen. Noen har sovet og får et godt fang å sitte på for å våkne skikkelig. Noen øver seg på å gå på do, i stede for å bruke bleia. Alle har fått mat og drikke. Alle har fått omsorg. Alle har lært litt, utvikla seg litt. Kanskje lært et nytt ord eller tre. Alle har fått ta forskjellige valg i løpet av dagen. Alle har blitt sett!

Inne har vi dekorert veggene med tegninger og malerier, og annet som ungene har laga. Barna har tilgang på både harde og myke leker, der mye kun er for lekens egenverdi uten større pedagogisk tanke bak. Vi har ymse bøker, med artige historier, med lærerike fortellinger, og noen er kun med bilder. Vi har en dagsrutine som gir barna trygghet ved det kjente. En trygghet som gjør at det blir greit å gå litt utafor rutine når det skulle dukke opp noe ekstra. Barna har sin faste garderobeplass og sin faste plass ved matbordet.

Senest i dag fikk barna til og med servert pølse i brød. Med ketsjup. Og til stor glede mot slutten av dagen, de fikk is i varmen!

Vennskap bygges. Et par fireåringer gjorde et intenst felles forsøk på å løpe fra skyggen sin! Noen andre fireåringer har kjent hverandre i fire dager, og finner felles glede i to dukkevogner.

I dag har vi sendt hjem sytten fornøyde barn (ikke alle som har kommet tilbake fra ferie enda, det går 27 barn i barnehagen totalt). Sytten barn i alderen baby til førskole. Barn som har fått leke fordi det er gøy. Som har fått muligheten til å erfare at hvis de ramler, så kan det bli skrubbsår på kneet. Barn som har fått spise noe fordi det smaker godt. Barn som har fått kjenne på å krangle med en venn, for så å skvære opp. Barn som har fått bruke energien sin på å bevege kroppen. Som har fått hoppe i sølepytter til de har blitt gjennomvåte, og så fått på tørre klær. De har øvd seg på sosialt samspill, de har fått trene på motorikken.

Vi har sendt hjem sytten barn med inntrykk og erfaringer de vil ha med seg for alltid, selv om de sannsynligvis ikke vil huske så masse bevisst. Men lærdommen de har fått er med på å legge grunnlaget for resten av livet.

Fluesopp

–Maria! Kom, ej må vise dej nokke! Et barn har funnet en sopp i gresset, og sier i fra. Vi snakker litt om at sopp kan være farlig, mens jeg plukker den opp med en pose. Dette vet hen godt.
–Vi må i alle fall ikkje ete den soppen som er raud med kvite prikker. For den er dritfarlig!

Når jeg kommer på jobb og blir overfalt i døra av to treåringer som er lykkelig fordi akkurat jeg kommer på jobb. Når en fireåring som egentlig er kjempesint på meg, søker trøsten hen trenger i øyeblikket hos nettopp meg, og ikke kollegaen min som er rett ved siden av; hen vet nemlig at vi kan være glad i hverandre selv om vi er uenig. Ettåringen som smiler som et lykketroll når jeg løfter hen opp på armen.
Når en toåring ut av det blå sier til meg Ej er glad i dej!
Da vet jeg at jeg og kollegene mine har en viktig jobb, og i alle fall gjør noe riktig.

Homofili, Gudstro, Kirken, nestekjærlighet og forbilder.

Det er lenge siden det har storma like mye rundt en norsk artist som det har gjort rundt Tooji de siste dagene. Grunnen er måten han valgte å fortelle verden at han er homo.

Jeg anser meg selv som kristen. Dette til tross for at jeg sjelden og aldri går i kirke, det er sjelden jeg ber, eller åpner Bibelen min. Men troa er der, og den har alltid vert der.

Flere enn en gang har jeg lest eller fått høre kommentarer som «Hvorfor vil du som homo ha innpass i kirka, når kirka ikke ønsker deg der?» Hvis alle hadde hatt den tankegangen opp igjennom historien, så hadde situasjonen for homofile her til lands sett helt annerledes ut. Ikke bare i forhold til Kirken.

Fram til 1972 var jeg fortsatt kriminell. Fram til 1977 var jeg fortsatt psykisk syk her til lands, men ifølge WHO var jeg fortsatt psyk helt fram til 1990. I 1993 kunne jeg få lov til å inngå partnerskap, uten helt de same rettigheter som heterofilt gifte par. Fra 1. januar 2009 kunne jeg omsider gifte meg på lik linje med heterofile, noe jeg gjorde året etter. Jeg fikk dog ikke lov til å gifte meg i kirken. (nå er jeg født i 1980, men dere forstår hva jeg mener)

Les mer: Homohistorie – LLH og Psykologtidsskriftet    

Det har vert en lang vei å gå, og jeg er evig takknemlig overfor de som ikke hadde tankegangen om å ikke kreve innpass der vi i utgangspunktet ikke var ønsket. Kim Friele (bandt andre), du er en helt! Du og dine banet vei for oss som er yngre, og kom etter dere.

Nå begynner det å bli vel femten år siden jeg selv så smått fortalte omverdenen om hvordan min legning er. Men det var mange år før den tid der jeg var redd, usikker, utilpass, alene. Jeg kom over noe jeg skrev i en dagbok i 12-årsalderen, der jeg la planer for hvordan jeg kunne leve sammen med hun jeg ville, men fortsatt fremstå som heterofil. Jeg gjorde mine forsøk på å være heterofil. Det tok noen år før jeg ble enig med meg selv om at det var greit å være som jeg faktisk er. Hvis jeg hadde hatt noen å se opp til som homo i yngre alder, hadde jeg kanskje blitt spart for en del hjertesorg. Etter hvert fikk jeg noen å se opp til. Nettopp gjennom noen musikkvideoer. Blant andre denne, som viser par av samme kjønn som kysser.

Med tanke på at låta snart er 20 år gammel, vil jeg ikke si at den er spesielt mildere enn Tooji sin Father. Jeg kan jo i samme slengen nevne Madonna sin Like a Prayer (1989), der hun i høyeste grad blander religion, kirkerom og sex.

Videoen til Tooji er strengt tatt ikke noe så nytt.

Tilbake til Kirka. Nå har jeg vel ikke vert den som har vert mest i Kirka. Jeg har ikke vert del av noen menighet siden jeg gikk på ungdomsskolen, så jeg har egentlig ikke følt konflikten på kroppen selv. Men jeg kjenner til flere tilfeller der konflikten mellom kristendommen, familien som er religiøs, og en homofil legning, har røska kraftig oppunder psykiske problemer. Er dette nestekjærlighet? Homofili er overhode ikke bare sex, slik mange kan finne på å tro. Homofili handler om hvem man blir glad i, forelsker seg i, hvem man ønsker å dele livet med. Og så kommer sex oppi dette på samme måte som for heterofile. Men størst blant dem er kjærligheten.

-Maria-

Jeg vil ikke bare sørge over deres død. Jeg vil være glad for minnene dere skapte sammen med meg.

Det eneste som er sikkert med livet, det er at vi alle en gang skal dø. Noen får et langt liv, mens andre får kortere tid på jorda. For min del er jeg ikke redd for døden, men jeg håper selvfølgelig at det er en del år til det er min tur.

Jeg savner. Jeg har mista.

Mitt første bevisste møte med døden var Oldefar Sigvald. Mamma sin morfar. Han rakk akkurat ikke 91-årsdagen sin. Den gangen var jeg rundt åtte år gammel, og forstod vel ikke kjempemasse, men husker godt at mamma fikk telefon med beskjeden. Det var bare noen få ganger jeg fikk mulighet til å hilse på Oldefar Sigvald, men jeg husker at han ble dypt fascinert av favorittbamsen min, Svarta, som var med overalt da jeg var barn.

Oldefar Sigvald og Oldemor Jenny, giftemål en gang på 1920-tallet. Jeg fikk aldri hilse på Jenny

Farfar Aage døde da jeg var tolv. Min bror og jeg hadde nylig reist alene med fly fra Fornebu til Vigra for å besøke Farmor og Farfar i Ålesund i vinterferien. Ikke mange ukene etter havna Farfar på sykehuset. Morgenen etter våknet jeg av at bror gråt, det var bare en tynn gipsvegg mellom rommene våre. Da forstod jeg med en gang at Farfar var død. Mamma kom inn for å vekke meg noen minutter etter, og jeg fikk bekrefta mistanken min. Det var en torsdag mener jeg å huske. Og jeg insisterte på en liten tur til skolen. Farfar var nylig pensjonert fra et lang yrkesliv som lærer, og ble noe og seksti år. Farfar som hadde en ringfinger som tidvis var pratsom av seg, og hender vi fikk bruke som skrivemaskin.

Farfar Aage sammen med sine tre barn, Harald, Sverre og Jon. Bildet må være tatt på slutten av 50-begynnelsen av 60-tallet.

1999. Jeg var ferdig med videregående, og hadde fått deltidsjobb (som ble fulltid i ni år) Der ble jeg raskt gode venner med en kollega, og vi fant ut at vi skulle reise til København sammen en drøy ukes tid. Litt senere på sommeren skulle jeg i bryllup til søskenbarnet mitt, Kristin.
Flyet jeg og kollegaen min skulle ta til København gikk så tidlig mandag morgen at det var mest fornuftig at jeg overnatta hos henne. Dette var før jeg hadde noe mobiltelefon som kunne brukes i utlandet. Vi hadde heller ikke bestilt noe overnatting, men funnet noen adresser til noen ungdomsherberge. Mamma og pappa hadde ingen måte å nå meg på.
I København fant vi fort overnatting, men det ble onsdag før jeg ringte hjem til opphavet. Jeg følte for en rolig kveld, mens reisefølget mitt ville ut. Pappa svarte telefonen da jeg ringte. Og jeg forstod med en gang at noe var galt. Det første han spurte om var hva herberget het, så han kunne få tak i meg igjen.
Så kom det.
-Det har vert en ulykke..  
Nå har det hendt noe med Mamma! var min første tanke.
-Det er Kristin. Hun lever ikke lenger…
Den følelsen jeg fik da er noe av det merkeligste jeg har følt på. Den lettelsen over at det ikke var Mamma, men sorgen over Kristin. Det går ikke an å beskrive. Jeg visste ikke hvor jeg skulle gjøre av meg, der og da alene i en ukjent by og med en uke igjen av ferien. Tankene var mange. Jeg satt meg på en benk utafor der vi overnatta. Etterhvert kom to karer vi hadde blitt litt kjent med tidligere i uka, og jeg fortalte hva som hadde hendt. Jeg husker ikke hva vi snakka om, men den lille stunda var ikke Kristi død, på et eller annet vis glemte jeg telefonsamtalen med pappa. Jeg skulle ikke hjem i begravelse. Sært nok er minuttene sammen med disse to unge herrene det beste minnet fra turen.
Litt tilfeldigheter gjorde at jeg fikk være med i begravelsen. Kristin skulle begraves ved Eiker Kirke, et lite stykke utafor Drammen. Flyet hjem fra København skulle mellomlande på Gardermoen dagen før begravelsen. Da var det bare for meg å hoppe av der og møte mamma og pappa.
Jeg husker ikke annet fra selve begravelsen enn en stappfull kirke. Kirka som egentlig bare noen uker senere skulle vert fullt av mange av de samme menneskene for å feire et bryllup som nå aldri ble.
Snille gode Kristin, sangfuglen med det vakre håret. Som tok meg med på Marienlystbadet i Drammen, for å bade og spise softis. Jeg var kanskje 11 år, og hun i tenårene.

Kristin sammen med min far, Jon. Bilde tatt i forbindelse med utgivelsen av singelen "Tina togvertinna" med tidsriktig stil, ca 1987.

Tina Togvertinna på youtube

Morfar Erling Charles, yrkesmilitær. Han presterte å bli noenogåtti, og døde i 2011. Han hadde hytte ved Randsfjorden, der min bror og jeg gjerne tok oss en tur i løpet av sommerferiene gjennom barndommen. Hytta hadde egen brønn og tidvis var det lite vann i den. Det innebar visse doregler; ingen spyling så lenge det kun var gjort nr én. Morfar var, i likhet med Farfar en ivrig hobbyfotograf. Jeg arvet en kiste full av diverse kamera etter morfar. Forhåpentligvis kan jeg snart ta over og digitalisere et rikholdig fotoarkiv også.

Morfar Erling Charles, staselig i uniform

Det er godt vi ikke vet. Livet kan være så utrolig sårbart.

Jeg savner.
Noen fikk leve lenge, noen fikk kortere tid.

Oldefar Sigvald. Farfar Aage. Oldemor Hulda.
Tante Tulla. Morfar Erling. Onkel Harald.
Kristin. Nikulas. Frank. Jan.

Jeg er glad for at dere var innom livet mitt.

#jegharopplevd

Før helga oppfordret det feministiske tidsskriftet Fett, kvinner om å dele sine opplevelser med seksuell trakassering, under emnet #jegharopplevd.

Skjermump/ fett.no

Twitter tok raskt av, med kvinner som delte sine historier. Her er noen av mine.

#jegharopplevd at en lettere utringa topp visstnok var invitasjon og fripass til å klå. Jeg var på et utested sammen med en kompis, og hadde det kjekt. Plutselig kom det en ukjent hånd bakfra, ned i genseren min og tok meg på puppene. Jeg ble overrasket og irritert, og fikk føysa fyren bort. Én ting er å se, men hold deg for god for å uoppfordret begynne å ta på meget private kroppsdeler på en person du ikke engang har hatt øyekontakt med.

#jegharopplevd at min flørt med en dame ute på byen har blitt oppfatta av menn som en invitasjon til litt ymse. En muskelbunt av en svenske kom ved et tilfelle med noe forslag. Greit nok, det skal være lov å prøve seg verbalt. Men gjentakende pågående masing utover kvelden er ikke greit. Ved en senere anledning var samme muskelbunten på tokt igjen, og fant det for godt å sleike meg oppetter ansiktet, fullstendig ut av det blå.

#jegharopplevd å bli tilbudt penger mot sex. Av en mann, på et nettsted for homofile. Jeg opplever til stadighet å få meldinger fra samme personer som nærmest tigger om sex. Nei, jeg er ikke til salgs! Jeg er heller ikke interessert i å ha sex med tilfeldige mennesker som sender meg meldinger på nett!

Disse opplevelsene har forsvunnet inn i arkivet, uten noe dramatikk. Et par andre opplevelser gjorde mer med meg da det sto på, uten å være varig traumatisk.

#jegharopplevd å være på jobb, i en fotobutikk med fotostudio vegg i vegg. Jeg sto alene inne på fotobutikken da det kom inn en mann med en relativt stor hund, og medfølgende alkohollukt. Nå er jeg av den oppfatningen at alle som kommer inn på butikken jeg er på jobb i, er potensielle kunder, og skal behandles deretter. Jeg hilste, og spurte om det var noe jeg kunne hjelpe han med.
-Jo, han var på jakt etter et kamera. Han hadde ikke penger nå, men han kjente sjefen min, så han skulle gjøre en avtale med ham.
Han skulle få se på kamera og avtale med sjefen min om han bestemte seg for et.
-Ok, var det noe spesielt du var på jakt etter i et kamera?  spør jeg serviceinnstilt.
-Jo, det må være et bra kamera fordi jeg skal ha sexbilder innpå der!
Jeg husker ikke detaljer av hva han hadde ut av seg, men jeg kan med sikkerhet si at det ikke ville egnet seg på en søndagsskole.
Denne mannen, i denne situasjonen skremte meg. Men jeg gjorde mitt beste for å holde hodet kaldt, til tross for at jeg var redd. Blandt annet dro han den stakkars hunden i halen flere ganger. Heldigvis hadde kollegene mine inne på fotostudioet fått med seg at han hadde gått inn til meg, og at det tok litt tid uten at han kom ut igjen. De kjente til han, og visste at han kunne være trøbbel. De kom inn, klar til å ringe politi, men fikk han ut uten styr.

#jegharopplevd å over en periode føle meg utrygg i mitt eget hjem. Dette for en del år siden, da jeg bodde på gateplan like utafor bysentrum, delvis sammen med min daværende kjæreste.
Over flere uker, sånn i 2-3-tida natt til lørdag og søndag ble jeg vekt av at det ringte iherfig i porttelefonen, banka kraftig på stuevinduet, og på ytterdøra til leiligheta inne i bygården.
Da jeg prøvde å se ut vinduet så jeg en relativt kompakt mannsskikkelse kledd i sort, uten å se hvem det var. Å svare i porttelefonen ga ingen mening. Den ble etter noen søvnløse netter kobla fra for i alle fall å unngå det bråket. Ble jeg vekt i løpet av natta var det ikke sjans for mer søvn på den siden av soloppgangen. En dundrende hjertebank og redsel var et faktum. Jeg ble veldig påpasselig på å ha døra til oppgangen låst. Låste hver gang jeg gikk ut, låste når jeg kom hjem, og sjekka at det fortsatt var låst når jeg skulle legge meg. Hver dag. Jeg burde jo selvfølgelig ringt politiet mens denne mannen sto ute og ville inn.
Da dette hadde pågått en stund var kjæresten hos meg en helg. En mann tok kontakt med oss ute på byen lørdagskvelden, da hadde han drukket seg til mot. Han bodde like ned i gata for meg, og hadde fått med seg at jeg hadde kvinnelig kjæreste. Det kom fram at det var han som hadde gjort sine forsøk på å komme seg inn til meg i helgene. Han hadde nemlig fått det for seg at han «skulle være med på soverommet for å se på»
Fint lite sjarmerende, invaderende, truende, og altfor langt over streken.

#jegharopplevd litt forskjellig, heldigvis ikke noe som har satt dype spor, men oppførsel som helt klart ikke er greit. I det siste tilfellet her burde jeg kontakta politiet mens denne naboen banka så hardt i vinduene mine at jeg trodde de skulle knuse, samt at dette var noe som pågikk litt over tid.
Når dette er sagt vil jeg påpeke at de aller, aller fleste menn jeg har møtt i løpet av livet er hyggelige, og vet å oppføre seg overfor kvinner. Jeg vet og at kvinner ikke alltid er blendahvite engler.

Til de ytterst få det gjelder; Hva er vanskelig med normal høflighet og folkeskikk? Respekter at mennesker du møter har andre grenser enn deg selv.

Hvor mye veier en kalori? En liten oppdatering.

Liten oppdatering med livsstilsendring,  jeg har jo stort sett skrevet om alt mulig annet her.

Men altså, jeg har fortsatt heldigvis ikke lyst på snop. Flere ganger på jobb har jeg stått over boller, muffins og kake, helt uten problem. Jeg har blitt mer bevisst på å se på kaloriinnhold i matvarer.  Jeg ble for eksempel stort overrasket over at kaviar inneholder ganske mye mer kalorier enn syltetøy og tubeost. Riskaker som jeg har tenkt var magert og greit å spise, viser seg å være ganske kaloririke. Granolaen til Coop smaker godt, men til vel 400 kcal pr 100 gram er det ikke noe hverdagsmat nei. Ekte majones, 700 kcal. Ja, jeg vet jo at majones består hovedsakelig av olje og egg, men har liksom aldri tenkt over kaloriinnholdet.
På tur innom butikken i dag ble jeg gående og kikke på kalorier i sjokolade og potetgull. Da følte jeg meg nesten litt dårlig, men samtidig nå glad. Kims potetgull med sourcream and onion inneholder godt over 500 kcal pr 100 gram. Med tanke på at jeg uten problemer kunne konsumert en halv – en hel slik pose på en kveld vil det si at jeg hadde fått i meg kanskje 1000 kalorier, masse salt og fett, på egentlig ingenting fornuftig. Nå har jeg ikke spist potetgull eller annet saltknask på denne siden av nyttårsaften.
Sjokoladene Smil og Melkebart var og over 500 kcal pr 100 gram. Sukker og fett. Jeg har bare så vidt smakt sjokolade siden nyttår.

Vi har kost oss litt ekstra på lørdagene, uten å ta av. For eksempel en kanelbolle i løpet av helga. Lørdag for en uke siden kjøpte vi en overprisa Valentinkake. Kaka var god den, og passelig liten størrelse. (Men da jeg så prisen i kassa forsto jeg hvorfor vi ikke fant prisen ute i butikken. )

Skal jeg spise noe utenom måltidene nå, så spiser jeg gjerne en liten boks tunfisk. King Oscar har en variant med pepper og sitron, med 119 kcal pr. boks. Jeg tilsetter en liten sprut limejuice siden jeg liker det ekstra syrlig. Kjempegodt og mye mer fornuftig enn potetgull.

King Oscar tunfisk med pepper og sitron.

Vi bruker og forøvrig mye mindre smør på brød/knekkebrød for tida. Føler vi for å ha noe, så bruker vi heller kremost. Bremykt som vi bruker har nesten dobbelt så høyt kaloriinnhold som Tine Kremost. Når jeg skal på undervisning er sjokoladen og isteen bytta ut med en boks oppskårede grønnsaker, en banan eller physalis, og vann til drikke.

Reddik, physalis og agurk, i bokser fra Sistema

Små forandringer hele veien gjør fint utslag, selv om jeg ikke trener aktivt. Det skal ikke så mye til før jeg har gått 10.000 skritt i løpet av en full arbeidsdag. De dagene jeg ikke har skyss hverken til eller fra jobb blir det fort 14.000 skritt. Jeg sliter fortsatt med å komme meg ut av sofaen de dagene jeg ikke jobber. Forhåpentligvis bedrer det seg nå etterhvert som våren kommer. Joda, jeg er nok over gjennomsnittet glad i ruskevær, men det er ikke noe behagelig å gå trimtur i det. Jeg har og en viss plan om å teste ut noe yogavideoer fra youtube. 

Vårtegn fra hagen, snøklokker!

Nå driver jeg hverken med målebånd eller vekt, men jeg merker at det begynner å bli litt bedre plass i klærne mine allerede. Her om dagen for eksempel, da gikk glidelåsen i thermodressen min igjen, helt uten å trekke inn magen!

Jeg må bli flinkere til å legge planer for dagene så jeg ikke bare synker sammen i sofaen. Ny almanakk er anskaffet om ikke annet. Det ble ikke personligalmanakk foreløpig, men en enkel a5-bok, med god plass for hver dag. Den kosta meg den svimlende sum av 29 kr, så får det heller bli personligalmanakk når det blir nytt barnehageår.

Ny almanakk.

For noen dager siden gjorde jeg og et nytt forsøk på å finne en fornuftig plan til å henge på døra. Den kommer nok opp etterhvert. I dag printa jeg ut en liten bunke, for lettere å se hvordan jeg kan redigere til mitt behov.

Inspirasjon til dags-og-ukeplan.

Jobb, skole, bevege kroppen, huslige gjøremål, matpakke, middag, handleliste, andre avtaler.
Joda, noen punkt må jeg ha med. Jeg må bare få ut den berømte fingeren.

Jentefarger? Gutteleker? Friheten til å velge, uavhengig av kjønn.

Hva er en gutt og hva er en jente?

Jenny Skavlan hadde for noen dager siden et innlegg på sin blogg. Jeg må si meg enig.

For en tid tilbake var det noen av treåringene på jobb som begynte å snakke om jenteleker og gutteleker.
-Jeg skal på besøk til Victor, han har gutteleker!
Anna hadde ikke noe svar på hva disse guttelekene var, men hun var fast bestemt på at Victor hadde slike.
-Jeg har og noen gutteleker! kom det fra Tuva.
Hun måtte tenke seg godt om da jeg spurte hva som var gutteleker, og til slutt kom hun fram til at Kaptein Sabeltann, det var gutteleke som hun hadde.
Hun mente egentlig at hun i utgangspunktet ikke skulle leke med slik, men hun gjorde nå det, uten at noe galt hendte.
Da sa jeg at jeg synes alle skal få leke med det de vil, uansett om man er gutt eller jente. Og det var hun heldigvis enig i, sammen med Victor og Anna.

Noen dager senere var de samme barna i en lignende diskusjon. Da var det genseren til Anna som var temaet.
-Jeg har guttegenser jeg, Maria! sa hun egentlig ganske stolt (hun har to eldre brødre, og bruker litt arveklær)
-Hva er det som gjør den til en guttegenser? spurte jeg.
-Det er en guttegenser.
Et mer klart svar enn som så hadde hun ikke. Men Tuva hadde svar. Genseren var nemlig blå, og det er jo en guttefarge må vite!
-Jeg liker lilla jeg. Og rosa. Det er jentefarger, forklarte Tuva, Men du Maria, du liker svart. (jeg bruker stort sett svarte bukser på jobb, så observasjonen var kanskje ikke helt gal)
-Ja, jeg liker svart, men og både grønn og lilla for eksempel, måtte jeg innrømme.
-Jeg liker ikke grønn! Det er guttefarge! sa Tuva meget bestemt.
Igjen måtte jeg si at det spiller ingen rolle hva slags farger man liker. Om man er gutt eller jente, så liker man det man liker. Noen gutter liker lilla og noen jenter vil helst ha grønn. Og det er helt lov.
Om Tuva var helt enig i at hun kunne like grønn hvis hun gjorde det, det er jeg usikker på, men hun begynte i alle fall å tenke. Det så jeg på henne.
Anna var uansett fornøyd med den blå genseren sin.
(navnene er selvfølgelig fiktive)

Jenteleke, gutteleke? Eller rett og slett Leke?

I mitt hode er uttrykk som gutteleker og jentefarger bare tøv. Det finnes leker og det finnes farger. At noe skal være forbeholdt ca halvparten av ungene, kun basert på kjønn finner jeg merkelig. I løpet av de litt over fire årene jeg har jobba i barnehage har jeg blitt kjent med massevis av forskjellige barn. Kanskje ekstra mange, siden jeg stort sett har vert tilkallingsvikar, og vert innom flere avdelinger i løpet av årene.
Jeg har blitt kjent med gutter som foretrekker å leke i kjøkkenkroken, med matlaging og dukkevogn. Jenter som synes dukkene er ganske uinteressante, og helst vil ut i jordhaugen for å grave etter mark.
Gutter som synes det er helt greit med litt rosa klær, og jenter som stolt forteller at den blå utedressen med biler på, den har vert storebror sin, «men nå er den min».
Jeg har blitt kjent med gutter som synes kjolene i utkledningskassa er det artigste, og like etterpå lekesloss i bilhaugen. Jenter som løper rundt og leker monster. Gutter som kommer med neglelakk i barnehagen.
Jenter som elsker å bli skikkelig gjørmete ute, og gutter som finner det helt grusomt med litt sand på fingrene.
Og selvfølgelig jenter som elsker å pynte seg og leke med Barbie, og gutter som har det aller kjekkest når vaktmesteren har et ærend inne på avdelinga.

Hvorfor er noe av dette ‘feil’?
Jeg er overhode ikke for kjønnsnøytralitet i den forstand at vi ikke skal si hun eller han, at alt skal være likt. Jeg er for friheten til å velge, uavhengig av kjønn. Gutten som foretrekker familieleik framfor leikeslossing. Jenta som helst vil grave i jorda framfor å tegne, hva er det noen egentlig er redd for? Unger er unger, de utforsker og leker. Mange kjønnsforskjeller er tillært. Jeg mener at ungene skal lære at de skal få lov til å like det de liker. Og lære at andre har lov til å like det de liker, selv om de liker noe annet selv.

Har farger kjønn?

Dette gjeldet ikke bare barnehagebarn. Hva gjør egentlig kjønnet? Altså, de hovedsakelige forskjellene på hunnkjønn og hannkjønn er kjønnsorganer, kromosomer og hormoner. (nå finnes det mennesker som har andre kjønnsorganer enn hva kjønnsuttrykket utseendemessig tilsier, men det blir et helt annet blogginnlegg) Det er ikke programmert i hormonene hvilke farger vi foretrekker, eller hva slags fritidsaktiviteter vi helst holder på med. Joda, det viser seg at gutter ofte foretrekker ting med hjul, og verktøy, og at mange jenter trer naturlig inn i omsorgsroller. Og det er jo helt greit det. Men det er like greit med damer som elsker fiske, og mannfolk som tar sykepleierutdannelse. Hvorfor skal vi se skrått på dette? Mannfolk kan være utmerkede barnehagelærere, og damer kan være strålende bilmekanikere. Det handler om å la folk ha friheten til å velge hva som passer for seg og sine interesser. Og ikke presse noen inn i roller de ikke føler seg hjemme i. Hun som egentlig ikke er en naturlig omsorgsperson skal ikke presses til å velge Helse og Sosial på videregående, fordi det forventes at hun skal bli Barne og ungdomsarbeider, om hun helst vil gå elektro. På samme vis som gutten som innerst inne vil jobbe i barnehage, han skal slippe å høre at dette er et «jenteyrke».

Yrker, farger, leker, interesser, klær. Dette har ikke kjønn. Folk har kjønn. Men det finnes like mange måter å være et kjønn på, som det finnes mennesker.

«Meid ned på 16-årsdagen. Føreren stakk av.» Nitten år er gått.

Nrk kunne i dag tidlig meddele at på Helsfyr i Oslo var en kvinne omkommet etter å ha blitt påkjørt av en bil i morgentimene i dag. Funn av et bilskilt på stedet førte til at  politiet fikk kontakt med en bilfører. Hun hadde nemlig kjørt videre,  selv om hun merka at hun «hadde truffet noe hardt», som hun ikke visste hva var.

Skjermdump, nrk.no

Dette traff meg rett i magen. I dag er det akkurat nitten år siden jeg ble truffet av en bil selv. Midt på lyse dagen. Og føreren av bilen kjørte videre. Nå skal det sies at han som kjørte på meg leika seg på glatt føre, og fikk sikkert panikk da han traff meg, og derfor stakk. Ikke at det er noen unnskyldning, men leker man, så må man ta det som kan komme etterpå.

Denne dagen, for nitten år siden, det var altså 16-årsdagen min. Det var skidag på skolen. Og siden jeg overhode ikke likte ski og det jo var bursdagen min, fikk jeg og ei venninne lov hjemmefra til å skulke skidagen for å bowle i stede.
Vi tok bussen fra Mjøndalen til Drammen. Bowla og hadde det kjekt. Spiste litt snop, og kosa oss.

Jeg betalte voksenbillett på bussen hjemover. Turen er borte. Jeg husker vagt at jeg sa hade til venninna mi etter at vi var gått av bussen. Så skulle jeg gå enda et stykke hjem der vi bodde.

-Fikk dere tatt bilnummeret? hører jeg et sted, mens tankene er i sjokoladepuddingbollen som sto i kjøleskapet hjemme. Og jeg forstod ingenting.
Men jeg så for meg bakparten av en hvit bil. Bilskiltet var der, men jeg fikk ikke helt taket på det.
-Fryser du? når jeg kjenner etter gjør jeg det. Men hvor er jeg?
-Vi ringer ambulanse! hører jeg. Og forstår fortsatt fint lite.
Noen legger en jakke rundt meg for å holde litt på varmen.
-Er dette dine briller?  Det er det sikkert. Synet er mer grumsete enn vanlig.
-Du har blitt påkjørt av en bil, og ambulansen er på vei.
Jeg forsvinner litt igjen…

Ambulansen og Politi kommer. Jeg blir lagt på en båre, og så inn i ambulansen.
Inne i ambulansen, omtåka og brilleløs, vitende at jeg akkurat hadde blitt slengt en runde opp i lufta av en bil, for så å lande på bakken igjen, ser jeg noe jeg oppfatter som en nakkekrage. Panikken kom. Hva om jeg blir lam? Jeg ble liggende og sparke med beina for å forsikre meg om at jeg klarte å bevege på de. Så husker jeg ikke stort mer annet enn et vagt minne om et stopp innom legevakta i Mjøndalen, før ambulansen var kommet fram til sykehuset i Drammen.

I løpet av turen hadde sikkert ambulansepersonellet klart å få ut av meg navnet mitt, at det var bursdagen min, navnene til foreldrene mine, og hvor pappa jobba. Husk at dette var før mobiltelefonens store inntog. Jeg hadde ingen anelse om noe telefonnummer til pappa på jobben. Mamma var på et kurs og broren min var på skolen. På et vis klarte sykehuset å få tak i pappa på jobb. Sykepleieren (?) som ringte forklarte hva som hadde hendt, før jeg fikk snakke med pappa. Jeg husker ikke hva jeg sa, men pappa påsto i ettertid at jeg bare hadde snakka tull.

Brillene mine ble i oppstyret lagt i lomma på jakka som var blitt lagt rundt meg. Jakka tilhørte en mann som egentlig var på vei til å rekke en buss til Bergen eller Trondheim, men som mista den, for å hjelpe meg. Politiet fikk mannen på bussen etterhvert, så han kom seg av gårde. Brillene mine fòr med han. Hvordan jeg fikk de tilbake er jeg ikke sikker på, men de kom raskt til rette. De var faktisk like hele

Politiet hadde ringt hjem et utall ganger og kommet til telefonsvareren uten å legge igjen noe beskjed. Min bror var som sagt på skolen, men fikk en sånn kraftig hodepine omtrent akkurat da jeg ble påkjørt. Han droppa da siste timen og dro hjemover i stede. Fordi han dro tidligere fra skolen møtte han tilfeldigvis mamma på togstasjonen og de dro sammen hjem. Der fant de masse summetonemeldinger på svareren, og om jeg ikke tar helt feil, også en melding fra pappa om hva som hadde hendt.

Jeg var ved bevissthet, men rimelig omtåka, redd og full i smerter. Skulderen på høyre side var verst. Jeg husker fortsatt hvor vondt det gjorde da de skulle ta røntgen. De måtte plassere en eller annen sak under skulderen, og den bevegelsen da var grusom. Bildene viste brudd i kragebeinet, men det var et pent brudd så jeg slapp unna operasjon. Hjernerystelsen var et faktum. Jeg hadde på meg en luehatt med litt polstra brem, som mulig skåna hodet i alle fall litt. Ellers var jeg ganske forslått. All hud var dog like hel, ikke en dråpe blod noe sted! Jeg var utrolig heldig. Vitner trodde med en gang at det ikke var liv igjen i meg, hendelsen så ganske kritisk ut. Men skadeomfanget var heldigvis lite; brudd i kragebeinet, hjernerystelse, forbigående nedsatt hørsel på et øre og generell juling av kroppen. Tre netter på sykehuset, så fikk jeg komme hjem igjen.

Resten av denne dagen husker jeg heller lite fra, men husker mamma ved senga på sykehuset. Det ble ikke noe kjøttkaker med tyttebær og ertestuing til middag.

Dagen etter hadde hendelsen nådd førstesiden på lokalavisene Drammens Tidene og Fremtiden. «Meid ned på 16-årsdagen, føreren stakk av» Jeg gikk med på å få besøk av en journalist fra hver avis på sykehuset. Neste dag var førstesideoppslagene store bilder av meg fra sykesenga. Påfølgende dag var det og en notis på forsidene.

Da jeg kom hjem fra sykehuset ble jeg helt overvelda av blomster, kort, sjokolade og positiv oppmerksomhet. Tilbake på skolen, og på kor ble jeg godt tatt hånd om.

Politiet klarte å spore opp føreren av en hvit Ford Taunus, bilen som kjørte på meg. Føreren viste seg å være en 19 år ung mann, som hadde gått året over min bror på skolen. Vi visste veldig godt hvem han var. Han hadde visstnok en historie som grisekjører og kjørte traktor for kommunen. Han ble selvfølgelig fratatt førerkortet, men lot ikke det stoppe seg. Jeg ble engstelig bare ved synet av en traktor helt fram til vi flytta fra Mjøndalen i løpet av sommeren. Etter at vi hadde flytta fikk vi et brev om at han hadde fått en dom. Hva den innebar vet jeg ikke.

Jeg ønsker å gjøre forsøk på å finne det positive i hendelser. For det første, jeg hadde Englevakt. For det andre så begynte jeg å tenke på hva om jeg ikke hadde klart meg? Og om mamma og pappa hadde fått spørsmål om organdonasjon. Hva hadde jeg ønska? Jeg kom fram til at jeg ønsker å være donor om det en gang blir aktuelt. Mamma og pappa ble informert. Donorkort fikk jeg vel i 2002 eller så.
Så jeg vil oppfordre til å ta et standpunkt til organdonasjon og informere de nærmeste pårørende om ditt ønske. Donorkortet er ikke noen tillatelse, men et informasjonskort. Du kan printe dette. Du kan og laste ned appen her.

Donorkort, lagre -> skriv ut

Stiftelsen Organdonasjon

Videre, en stor oppfordring om bruk av refleks! Du blir mye mer synlig i mørket.
Bilførere, merker dere at dere treffer noe er det bedre å stoppe for å sjekke, enn ikke å gjøre det. Jeg som ikke ble fatalt skadet av selve påkjørselen kunne blitt mer alvorlig skadet om jeg hadde blitt liggende hjelpeløs og bevisstløs i en iskald grøftekant. Uhell kan dessverre hende alle, men da er det viktig å ta ansvar.

-Maria-

Det å lære barn om egen kropp.

Tidligere i januar vakte SvT harme med musikkvideoen om Snippan och Snoppen. Jeg kom til og med over en diskusjonstråd som kalte den animerte snutten «barneporno»!

Skjetmdump, youtube

Etter å ha sett videoen selv tenker jeg at den er en artig og uskyldig måte å vise barn forskjeller på gutte og jentekroppen.  Da jeg var liten var det Trond Viggo som løp rundt med taubiter og plastalina for å illustrere hvordan barn ble til, og lærte unger om kroppen og dens funksjoner.

Skjermdump, tv.nrk.no

Hvor lærer barn om sin egen kropp i dag? På meg virker det som at mange foreldre er redd for å snakke med barna om det som er under bleia/trusa. På et kurs med jobben for en tid tilbake ble det sagt at den nyeste boka retta mot barn, som viste underlivet som en naturlig del av kroppen, var utgitt tidlig på 80-tallet!
Jeg er tilhenger av å bruke riktig betegnelse på det meste, spesielt overfor barn. Ved dobesøk og bleieskift snakker jeg om tissen og rumpa, og ikke snurrebassen, tisseluren og stumpelumpen. Hvorfor skal ikke ungene få lære korrekte navn på kroppsdelene som stort sett oppholder seg i trusa? Flere ganger har jeg sett at hånda med dopapiret går bak når jeg sier at ungen må tørke tissen sin.

Snurrebass

Hvis barna ikke vet hva kroppsdelene heter kan det bli det vanskelig å kommunisere fram når noe ikke er som det skal. Det  burde være like uproblematisk for et barn å si at det gjør vondt i tissen (f.eks ved uvi) som å si at det er vondt i øret (f.eks øreverk).
Barna skal ikke skamme seg over kroppen sin, hverken med hvordan den ser ut, hvordan den fungerer, eller behovene den gir uttrykk for. Kunnskap har aldri vert en dårlig ting.

Barn bør og få alderstilpassede, men korrekte svar, når de spør om hvor babyer kommer fra. Skal en treåring bli fortalt at han kom med Storken? Rekende på ei fjøl? Postordre?
Barn er tenkende mennesker, som mangler erfaring og kunnskap, noe vi voksne er pliktig til å hjelpe ungene med. De fortjener å få skikkelige svar når de spør om noe. Man bør ikke akkurat forklare i detalj hvordan prosessen foregår, for all del. Men ikke kom med uannheter. Her er noen tips til hva man kan si.
I samme samtale kan man og få inn litt om kropp, om hva som er privat, og hva som kan deles med andre. Om at visse ting har ikke andre lov til å gjøre med barnet sin kropp (mtp. overgrep) og at visse ting gjør voksne mennesker sammen når de er enig om det.

La ungene få et sunt og naturlig forhold til egen kropp. De skal forholde seg til den gjennom hele livet.

Mobbing på skolen. Litt av mine erfaringer.

Dette innlegget sitter langt inne, men det er viktig å snakke om. Jeg har lyst til å fortelle om mine erfaringer som den mottagende part av erting, plaging, mobbing og utestengelse.

Som tidligere nevnt er jeg på vei til å ta fagbrev i barne og ungdomsarbeiderfaget. Temaet forrige uke var blandt annet mobbing. Flere i klassen snakka om egne erfaringer, både som mobbeoffer, og som foreldre til mobbeoffer som gjorde det de kunne, uten å nå fram noe sted. Og om de som fikk trøbbel med skolen fordi de sto opp for seg selv på «feil» tidspunkt.
Det pirka borti gamle sår. Både på grunn av egne erfaringer og erfaringer til mennesker jeg er glad i.

Dette er litt av mine erfaringer.

Litt bakgrunn om familien min; Vi flytta fra Kvinesdal det året jeg skulle begynne på skolen, til det som virka som en fin plass fra utsida, Mjøndalen. Mamma, pappa, min tre år eldre bror og meg på da syv år. Vi hadde kjøpt en liten blokkleilighet i et borettslag med ca 50 leiligheter, med tanke på å bo der midlertidig fram til vi fikk kjøpt enebolig. Pappa hadde fått seg jobb i Oslo, og ukependling når man har barn var ikke noe å trakte etter i lengden. Samt at det var greit for min bror og meg å slippe skolebytte midt i året. Håpet var å gli inn, få venner og bli en del av lokalsamfunnet.

Søsknene Henriksen, sommeren 1987 (?)

Så feil kunne vi ta. Det å komme som innflytter til Mjøndalen var ikke enkelt. I alle fall ikke i 1987 og spesielt om man ikke var fotballinteressert!

For min del begynte det med å komme inn i en skoleklasse uten å kjenne et eneste menneske, der alle kjente hverandre. Joda, noen venner fikk jeg heldigvis, men jeg ble også en det var enkelt å bruke som hakkekylling. Ikke bare fra klassen, men også fra de litt eldre. De første årene har jeg ikke så mange minner fra egentlig, hverken på godt eller vondt. Noe klarer jeg kanskje ikke helt å tidsfeste.

Da jeg begynte på skolen var jeg korthåret og ikke spesielt typisk jente utseendemessig. En annerledeshet som var godt synlig, og enkel å hakke på. Noe som hang med meg av og på gjennom hele grunnskolen.

Lykkelig på vei ut til regnet

Tipper det var i 10-årsalderen, jeg begynte på Speideren (eller var dette på søndagsskolen?) på Betel. Der var navnet mitt festlig å gjøre narr av. Maria og Jesusbarnet, Maria og Jesusbarnet!  Hvor har du gjort av eselet ditt? Har Josef stukket av med det?
Det var ikke bare på Speideren navnet mitt ble brukt mot meg. Merra ble tidvis flittig brukt, og fortsatt klarer jeg overhode ikke å høre refrenget på en viss Rudbergsang, snart tre tiår etter at den kom ut. Denne plaginga med navnet mitt gjorde at jeg seriøst vurderte å gå over til kun å bruke nellomnavnet mitt, Kristine, da vi flytta til Ålesund i 96. Heldigvis fant jeg ut at det aldri har vert noe galt med navnet mitt og lot ikke mobberene ødelegge det for meg. Jeg er glad i navnet mitt.

Andre ting, noen gutter hadde lagt min bror for hat. Og siden jeg var søsteren til min bror, så måtte jeg og plages. For eksempel ved å springe etter meg når jeg sykla, for å holde fast sykkelen min og skremme meg. Dette var da 12-14 år gamle gutter, og jeg var en spinkel 7-8 år gammel jente. Jeg kan ikke huske at de gjorde noe mer fysisk mot meg, men jeg ble redd nok av å bli holdt igjen sånn.
I borettslaget var det ikke så mange barn, og jeg var lenge den eneste jenta. De eldre guttene plaga meg da jeg var ute med dukkevogna mi. Jenteleker! De kunne og til stadighet finne på å kaste epler på sykkelen min, så de satte seg fast i eikene på hjulene.

Da jeg gikk i 5. klasse begynte pappa å jobbe i en administrativ stilling i TvBuskerud. TvBuskerud ble sendt på tvNorge, til tider bestemt av tvNorge. På den tida så «alle» på Santa Barbara, og selvfølgelig var en av TvB sine daglige sendetider da Santa Barbara ble sendt for de som hadde tilgang på riksTvNorge. (at såpeserien gikk i reprise senere på kvelden var irrelevant) Logikken til flere av de på trinnet over meg på skolen var omtrent som følger: Vi får ikke sett Santa Barbara på grunn av TvB, faren til Maria jobber i TvB. Da må dette være Maria sin feil! Og på ny hadde de funnet noe å bruke mot meg.

Jeg ble holdt utenfor både bursdager og klassefester, som den ene av to, fra en klasse på godt over 20. En opplevelse husker jeg spesielt godt, ei i klassen skulle dele ut invitasjoner til bursdag. Dette ved å stå ute i friminuttet og rope opp navnene. Jeg hørte navnet mitt, trodde jeg, gikk fram til henne og fikk servert et surt blikk og Jeg sa ikke Maria dah! Men Mari! spytta mot meg. Hadde jeg ikke følt meg utestengt før, så gjorde jeg det i alle fall da!

Endelig var barneskolen ferdig. Klassene skulle gjøres om på, samt at det skulle komme elever fra barneskolen i en nabobygd. Alle fikk komme med ønske om tre å komme i klasse med, og jeg fikk alle mine oppfylt! Det skulle være fire klasser på trinnet, der to og to klasser skulle ha noe undervisning sammen alle, noe klassevis, og i noen timer var to klasser fordelt på tre grupper.
Kanskje kunne ting bli bedre!
Vel, feil igjen. Som sagt så var jeg ikke alltid like jentete utseendemessig.  En i paralellklassen var en av de som hadde vert litt etter meg på barneskolen. Han havna selvfølgelig på min gruppe.  Mantraet derfra ble etterhvert Maria ser ut som en gutt.
En episode fra 7. klasse som har brent seg fast var at han hadde plaga meg sånn i et friminutt før en kristendomstime, at jeg satt ved pulten rett foran kateteret og gråt da læreren kom inn. Hun så utover klassen, så på meg som satt og gråt, for så å starte timen uten uten et eneste spørsmål om hvorfor jeg gråt. En klasseforstander! Det frister å skrive navnet hennes, men jeg skal la være. Å bli svikta sånn av en voksen gjør mer vondt å tenke på, enn hva en prepubertal og sikkert usikker tenåring styra med.
Ellers gjennom ungdomsskolen var stort sett klærne mine feil, håret mitt feil, at jeg begynte med briller var feil, og det faktum at jeg har en Gudstro var feil.

Hele miljøet på ungdomsskolen var pill råttent. Flere på trinnet mitt var på ymse måter utagerende mot både lærere og medelever. En gutt og moren hans flytta inn i borettslaget vi bodde i. Jeg husker blandt annet at flere kasta småstein etter han på vei fra skolen. Jeg følte sånn med ham, men turte ikke si i mot de som holdt på, da det sikkert hadde slått negativt ut på meg. Men jeg prøvde om ikke annet å være en venn for denne gutten, og slo stort sett følge med han hjemover.
De ble ikke boende lenge. Om det hadde noe med hvordan han hadde det på skoken å gjøre, det aner jeg ikke. Jeg husker heller ikke navnet hans. Han dukker opp i tankene mine av og til, jeg lurer på hvordan han har det i dag.

For noen år siden var det noen som prøvde å arrangere gjenforeningsfest for trinnet. Til sammen var vi vel ca 100 elever som ble spora opp og invitert. Etter hva jeg har inntrykk av fra sniking på facebook så bor ganske mange fortsatt i relativ nærhet. Da sier det litt at festen ble avlyst på grunn av få påmeldte.

Jeg skal ikke bare svartmale grunnskoleårene. Jeg hadde noen venner, så helt alene var jeg ikke. Jeg vokste opp i en trygg familie. Og selv om min bror og jeg ikke var spesielt gode venner da, så var han alltid Storebror om han så at noen av kompisene hans plaga meg. Et par år før vi flytta fra bygda begynte jeg i Nets, Nedre Eiker Ten Sing, og der fikk jeg i alle fall puste en ettermiddag i uka. Der var det lov å være seg selv. Da jeg på 16 årsdagen min ble sendt noen dager på sykehus etter å ha blitt påkjørt av bil, ble jeg overveldet av kort, sjokolade, blomster og godbedringsønsker fra mange hold.

Meg, 16 år i en alt for stor flanellskjorte jeg hadde "stjålet" med min far. Bilde tatt i forbindelse med en nattvolleyballcup jeg var med på gjennom Nets.

Nå har jeg klart meg ganske bra tross mange dårlige minner fra grunnskoleårene. Jeg kjenner andre som har slitt mye mer i ettertid. Man kan kanskje tro at jeg er bitter. Men det er jeg ikke. Vi flytta langt bort den sommeren jeg skulle begynne på videregående. Der fikk jeg en ny start, nytt miljø og venner som godtok meg for meg, og synes det var stilig at jeg sto for gudstroa mi. Bror og jeg utvikla et vennskap. De som mobba og plaga meg, de angår meg ikke lenger. De er meg totalt likegyldig. Jeg tipper at flere av de ikke hadde det godt med seg selv, og muligens de ikke hadde det like greit hjemme.

Jeg håper inderlig at jeg som barne og ungdomsarbeider kan være et godt forbilde, og se når erting og plaging er på vei til å gå over til mobbing. Sette en stopper for at det skal gå videre. Jeg vil ikke være den voksne som svikter. Jeg ønsker å være en som ungene jeg jobber med tør å si i fra til, som prøver å løse problemene før det går for langt. Det hjelper ikke å behandle symptomer om man ikke finner ut av hvorfor de oppstår. Både mobber og mobbeoffer må få hjelp.

Er du barn/ungdom som blir mobba på skolen, les her.
Er du en voksen som ikke når fram til skolen med barn som blir mobbet, les her.
Lenker fra Barneombudet.no.

Hvis du kan finne på å være den som gjør hverdagen til andre vanskelig, med erting, plaging og mobbing, prøv å tenke deg hvordan du hadde hatt det om rollene var snudd om. Hvis du ikke har det godt hjemme, så snakk heller med en trygg voksen som en lærer, trener eller helsesøster, framfor å gå løs på noen som er svakere enn deg selv.

Alle barn har krav på en trygg hverdag, både hjemme og på skolen.

-Maria-

Dyrehagen og Galehuset. Dette er oss.

Kanskje det er på tide å presentere familien litt her.
Husholdningen består av tre pelsdotter, i form av kattene Elvis Aron, Ibsen Cornelius og Fenris Hasselblad Thorvaldsen. Samt min kone Renate, og meg Maria. Gode, gamle Pepito må nevnes, selv om han ikke er blandt oss lenger. Og selvfølgelig bilen vår, Kanutte.
Sammen leier vi et gammelt hus på bygda, med strålende utsikt over fjorden, skog rett utafor døra og turområder et par kilometer opp i terrenget. Vi har hatt besøk av både mus, ekkorn, fugler, nabohunder, sauer og rev i hagen.

Ekkornet Kåre i takrenna på uthuset.

Besøk av sau under pæretredet

Kjøttmeisen på plass

Hvis Pepito fortsatt hadde levd, så hadde han feira 18 år i år. Han var en god katt, som fort la sin elsk på meg da han og Elvis kom flyttende i 2009. Jeg fikk bare litt over et år sammem med han. Det siste halve året han levde var han fryktelig plaga med urinstein, og til slutt måtte han få slippe smertene. Han satte sine spor, og er fortsatt savnet.

Pepito

Elvis er den store Patriarken i familien. I 2010 ble han kåret til Sunnmørets største Huskatt, med sine vel 10 kilo. Han er straks 13 år gammel, og Renate påstår at han har blitt senil. Noen ganger finner han det for godt å gnage på knapper i klærne hennes.
Ellers er han en lat og bedagelig katt,  som klager høylydt om han har vert for lenge ute. Det vil si alt over 5 minutter på denne tiden av året.
Til tross for bedageligheten hans, så er han territoriell. Han liker ikke at andre katter kommer inn på tomta. Han er og flink til å beskytte Ibsen og Fenris.
Sommeren 2013 hadde han et ugreit møte med en rev, og fikk skada begge bakbeina kraftig. Takket være Ørsta Volda dyreklinikk fikk han god hjelp, og ble etterhvert frisk.

Elvis Aron

Ibsen er et kapittel for seg selv. Vi adopterte han fra Dyrebeskyttelsen i 2010. Han kom til oss, bitteliten og skeptisk 13 uker gammel. Det tok ca to dager før han la sin elsk på Elvis.

Ibsen og Elvis, like etter st Ibsen kom flyttende inn til oss.

Ibsen lever på ingen måte opp til navnet sitt. Han kan vel kalles intelligensutfordret. Han er et virrehode, og forsøkte for eksempel å fange en malingflekk på stuevinduet et par år. Han mente bestemt at den flekken var ei flue, til tross for at den aldri flytta på seg. Det skal sies at Ibsen er en vakker katt, noe han er veldig klar over selv. Hadde han vert menneske,  så hadde han vert meget lik Joey fra serien Friends.

Ibsen Cornelius

Fenris er født ute, sammen med to søsken. Renate kom over en liten notis i avisa vinteren 2012 om en dame som tok seg av disse ute, uten mulighet til å ta de inn. Vi tok kontakt, med tanke på å få de i hus, for så å kontakte Dyrebeskyttelsen. Vi fikk kun tak i Fenris og tok han i hus. De første dagene gjemte han seg under sofaen. Ibsen var ikke helt fornøyd med å få besøk, mens Elvis forholdt se avventende. En dugelig porsjon kokt sei lokka han fram, og han fant raskt trygghet i Elvis. Vi fant fort ut at vi skulle gjøre det beste for at han skulle bli boende hos oss.
Fenris var veldig slem med Ibsen de første månedene. Såpass at jeg var redd for at han ikke kunne bli boende. Da tida var kommet for kastrering fikk vi høre fra dyrlegen at noen andre hadde fått tak i søsknene til Fenris, men at de var for vill til at det var mulig å sosialisere de. De måtte dessverre avlives. Trist, men de slapp i det munste å gå ute i kulda, redde og sulten, og mest sannsynlig lage nye hjemløse kattunger.
Da Fenris var på beina igjen etter kastrering og fikk gå ute, var han en helt ny katt overfor Ibsen. Nå var det ingen tvil om at familien skulle bestå av tre katter!

Fenris Hasselblad Thorvaldsen

Hele gjengen samlet på ett fang.

Kanutte er en svart volkswagen golf med sota bakruter, masse Presley-stæsj og bagasjerommet fullt av lydbøker. Vi kjøpte Kanutte like før sommeren, og sammen har vi vert på en hel del dagsturer rundtomkring. Jeg har ikke førerkort, så Renate er sjåføren i familien. Kanutte har fått navnet sitt etter et bygg på HiVolda, Berte Kanutte, da der var der min kone studerte journalistikk.

Kanutte og eksosrypa Renate

Min kone og jeg traff hverandre på nett, gaysir.no, i 2008. Etter et par måneders korrespondanse via nett, telefon og sneglepost kom hun på besøk til meg. Dagen etter at hun kom til byen sa jeg at vi skulle gifte oss, noe vi gjorde to år senere.

Renate og Maria

Renate er utdanna journalist, og skriver for tiden i en lokalavis. Selv har jeg jobba mange år i fotoforretning/rammeverksted. De seneste fire årene har jeg jobba som (tilkallings)vikar i barnehage. Nå er jeg også travelt opptatt med å ta fagbrev i barne og ungdomsarbeiderfaget, og det blir forhåpentligvis en fast jobb i andre enden.

I september har vi 5 års bryllupsdag,  og fram til da skal skranglekassene overhales.  Vi er godt i gang!